Jeg har nå gått to uker på antidepresiva. Jeg tar 10mg Cipralex hver kveld, som er en type antidepresiva som kalles SSRI, Selektive serotoninreopptakshemmere, populært kalt lykkepiller.
Jeg tar også noe som kalles Tolvon for å sove. det er også en type antidepresiva, men gjør en søvnig. Disse to brukes ofte sammen.
Jeg har i mange år vært nedstemt, men har alltid klart å kontrollere dette. Noe jeg ikke har vært like flink med, har vært angst.
Angsten kom rundt juletider og ble bare værre og værre. Grunnen til at jeg fikk angst var vel som med mange andre, at jeg røyka hasj til tross for at jeg var nedstemt.
Dette er som de fleste ingen god ide, men ettersom jeg kun gjorde det for rusen’s skyld, og ikke for å slippe unna noe, så følte jeg at det ikke gjaldt meg.
Rundt februar så fant jeg ut at dette gjaldt meg, og kutta ned på hasjrøykingen, men ikke helt ut. Og angsten vokste, og den vokste seg så stor at jeg etterhvert ikke følte at jeg klarte å holde
kontrollen på meg selv, angsten kom inn i meg som en villt dyr. Den begynte i magen, magen kneip seg sammen, og så gikk den til hodet. En panikkfølelse, en stor bombe av irrasjonelle tanker som skapte en enorm frykt i meg,
som gjorde meg ute av stand til å fungere, både med andre og alene, tok overhånden i hverdagen min. Jeg fikk problemer med å prate med andre, satt bare å tenkte paranoide tanker om hva det syntes om meg,
og tenkte at de måtte tro jeg var idiot siden jeg ikke sa noe, og dermed ble det tyngre å prate. Jeg ble redd for å miste kjæresten min siden jeg ikke klarte å kommunisere med henne som en vanlig person.
Jeg var livredd, jeg var desperat, og jeg følte at jeg nærmet meg en gedigen vegg. Selveste veggen. Den veggen man treffer, og etterpå kaller det en smell. En kjempesmell. Og om jeg ikke gjorde noe drastiskt
kommer jeg til å få et nærmere bekjentskap med denne veggen.
Moren min var til en enorm støtte, og sammen tok vi kontakt med helsevesenet. Først med fastlegen min, som sendte en beskjed til BUP (barne- og ungdomspsykiatrien).
Men BUP er ikke kjent for å være effektive, og jeg følte at veggen kom nærmere. En dag jeg sto på trikken i Oslo fikk jeg virkelig panikk. Jeg hadde gått to-tre uker i en tilstand som jeg egentlig kan beskrive som et helvete.
Konstant angst, og en vanvittig redsel for denne uungåelige veggen som jeg var på vei mot. Da jeg sto på denne trikken, måtte jeg bare gå av, til tross for at jeg nettop hadde kommet på. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre,
og jeg var sikker på om at jeg ikke fant noe øyeblikkelig hjelp så ville noe forferdelig skje, uten å vite hva. Mobilen min lå hos en venn, så det å ringe noen var vanskelig, og alle vennene mine går på skole,
så kunne ikke dra hjem til noen. Heldigvis var det streik på flyplassene da, så den reisen mor skulle gjøre i jobbsammenheng var avlyst, så jeg løp ned til jobben hennes mens jeg kjempet alt jeg kunne for å holde
tårene tilbake, for jeg visste at hvis jeg hadde slippet de løs midt i Oslo sentrum, da ville noe virkelig galt skje.
Jeg omfavnet min mor og begynte å hylgråte, og hun fikk roet meg ned. Hun tok seg en lunsj-pause og vi gikk en tur, kjøpte kaffe og is, uten at jeg klarte å føle noen entusiasme over dette.
Vi pratet så smått og kom fram til at vi skulle ringe FAT, Follo Akutt-team, som vi hadde fått beskjed om at vi kunne ringe ved akutte psykiske lidelser. Jeg var kansje ikke akutt, siden jeg ikke ville
ta livet av meg, med tanke på at jeg har en kjæreste, men jeg angrer ikke på noen måter at vi ringte dem, selvom jeg ofte satt med følelsen ‘at jeg ikke var viktig nok for dem’. At jeg ikke var syk nok.
Men om ikke vi hadde tatt kontakt aner jeg ikke hva som hadde skjedd.
Etter første samtale med FAT, så føltes den tideligere omtalte muren litt lengre unna. Det var noen som kunne gi meg hjelp. Gi meg medisin. En liten hånd å holde i til BUP har kapasitet til å ta meg imot.
Jeg satt med følelsen av at noen hadde satt en fot under føttene mine mens jeg hang å sprella i en renneløkke. Jeg hang fortsatt i den, med fikk ivertifall puste.
Jeg har som sagt gått på Cipralex i to uker nå, og jeg er ikke like redd for den berømte muren. Jeg føler at jeg kjenner igjen meg selv som en person igjen, jeg føler at jeg er i mitt rette element. Jeg prater lett med folk
igjen, jeg ler og engasjerer meg i samtaler, jeg smiler og har overskudd. Og viktigst av alt, de tankene jeg fikk enorme angstanfall av for 3 uker siden ser jeg på som det de er, bagateller.
Men jeg er fortsatt like klar over at jeg ikke er kvitt noenting. Jeg tar medisiner som fjerner det, men uten dem er jeg syk igjen. Men nå har jeg ivertifall muligheten til å finne ut hva som er galt med meg,
og bli kvitt det.
